Interessant artikkel om tilstanden i norsk film

Gaute Brochmann, filmredaktør i Natt og Dag skriver i Dagbladet om at filmene som gjorde 2008 til et rekordår for norsk film ikke er de mesterstykkene man kanskje kunne tro (om man ikke har vært så uheldig å se f.eks. Lønsj, en film Brockmann også trekker frem som ambisiøs men ubehjelpelig). Brochmann berømmer den økte tekniske kompetansen og profesjonaliseringen av norsk film - og det kan knappest være noen tvil om at norske filmer både ser og høres betraktelig bedre ut nå enn de (fleste) gjorde for bare noen år siden - men at ambisjonsnivået på innholdssiden er lavt. Filmer som f.eks. Fatso og Mannen som elsket Yngve ser bra ut og er underholdende, men tøyer ikke akkurat strikken på noen som helst måte.

Mye av dette er det samme som Tom Rysstad sa da vi var på besøk hos han i høst, og som han selv ville til livs med Sammen. Så langt kan anmeldelsene tyde på at han og regissør Matias Armand Jordal har lyktes med det.

Når vi nå går i gang med å lage Kerosene, nesten uten budsjett, med det mest minimale av utstyr og samtlige uten tidligere langfilm-erfaring, men med masse vilje og store ambisjoner, er det to setninger i Brochmanns artikkel som er verdt å trekke frem her: Den første: Kanskje, kanskje er noe emning. for over-optimistiske øyeblikk. Den andre, mer knusende, lar jeg stå uten kommentar: Og dessverre: Jo hardere man prøver, jo mer pretensiøst og vulgært blir resultatet.