Råfilm

Vi har ca. en tredjedel av filmen igjen å spille inn, og jeg regner med at det skal gå bra (bank i bordet). Akkurat nå går jeg gjennom opptakene vi har gjort, og organiserer dem så de er klare til klipping. Dette er noe av det jeg har observert:
- jeg har en stemme som aldri må brukes i noen film noen sinne. Grusom. Og det er ikke bare jeg som synes det, alle er enige.
- noen av opptakene vår er veldig mørke, og noen ganske få er for lyse. Alt vi skulle 'fikse i post' ser ut som akkurat det - ting som må fikses i post.
- mye ser veldig fint ut, og det er veldig deilig å se at vi er i ferd med å hale hele dette gigant-prosjektet i havn.

Det har plutselig blitt sommer, og det har skjedd så fort at det fortsatt ligger snø igjen rundt omkring på skolen. Heldigvis er det meste av det som gjenstår å filme innendørs, siden filmen foregår om vinteren.

Tror motivasjonen hos elevene er ganske bra, selv om behovet for å slappe av i sola tydelig også gjør seg gjeldende. Fra stuevinduet ser jeg stadig noen av skuespillerne mine klatrende rundt på diverse tak. Faller en av dem ned og brekker noe, da har vi et problem.

Spurten er nær

Jeg ble oppfordret til å blogge, så en oppdatering på ståa blant Kerosene-gjengen er vel passende. Riktig nok utsatte jeg denne oppgaven i det lange og breie, til mye frustrasjon for Kerosene-bloggens trofaste lesere (hehe.) Påsken har kommet og gått, og det begynner så smått å bli dårlig tid for fullføringen av Kerosene.

Dette hadde nok produsert langt mindre stress hos Regiassistent Vetle om vi ikke hadde hatt et lite knippe med ikke-Kerosene-kompatible aktiviteter, som for eksempel Barnas Dag, med tilhørende forberedelser. Ikke for det, det er fint med tradisjoner og arrangement, men alle monner drar, det gjelder også nedover. I tillegg har vi nå en sykemeldt regisør/lærer/mentor. Under normalle tilstander ville dette sendt meg inn i et frådene, rasende panikkanfall, dette ville definitivt bare komplisert ting. Heldigvis har det seg slik at regiassistentene og produsentene har satt til alle de kluter som settes til kan og stabla en liten plan på beina.

En god plan, eller i alle fall en plan, hjelper på moralen og gjør det generellt noe lettere å få gjennomført det som må gjøres. Nå som vi nå har en plan, går det nok bra. Tankene flyr tilbake til før London-turen, der arbeidsmengden virket mildt sagt overveldende, tidsfristen var strengere og locationene var betydelig mer engelske. Nå skal det være sagt at London var mye arbeid, men det gikk jo susende.

Det er en litt merkelig følelse å stå på kanten av et så gigantisk prosjekt som Kerosene. Jeg er ikke så rent lite spent på hvordan det ferdige produktet blir, men nok en gang kan nok bare tiden vise.

Effektiv oppstart etter påske

I dag begynte vi igjen etter påskeferien. Filmet fire scener med samme location men fra helt forskjellige steder i manus før lunsj. Alle fire var veldig korte og uten dialog, men likevel. Har blitt et ganske velsmurt maskineri etter hvert, og jeg er ekstra fornøyd siden vi begynte sent (pga. quiz på morgenmøtet) og atpåtil tok oss tid til en liten hei-har-dere-hatt-det-fint-i-påska prat og rydding av klasserommet. 

I morgen skal vi filme to scener. Også de korte og uten dialog, men den ene er filmens aller siste scene, så den må bli bra. Deretter har vi tre uker på oss for å få gjort alt det som gjenstår, dvs. ganske mye.

Come on Salvador, the water's stiff

Vi skulle filme forran casa de Lone i kveld igjen, og ting tyda på at det kom til å vere smooth sailings. Tross alt, vi hadde relativt lite jobb igjen, og nå hadde vi lys og det hele. Selvfølgelig var det ikke riktig like enkelt. Smått med konsentrasjon og problemer med å få lyset riktig var nok hovedfaktoren i at ting ikke gikk helt på de berømte skinnene.

Et annet problem var at filmklassen, undertegnede i aller høyeste grad inkludert, ser ut til å ha problemer med den velkjente innestemmen. Skrål & bråk er ille nok på et vanlig filmset, men når det vanlige filmsettet er like utenfor soverommet til en slumrende liten tass, blir det stadig et større problem.

Nuvel, en får klare seg med de forhold en har. Det vil si, med mindre forholdene er "sinnsykt glatt," derav den sindige popkultur-refferansen i dagens innlegg. Spesielt lydmann Salvador hadde problemer med å holde kursen bein på isen, med sitt mildt sagt omfattende skotøy, og selv om den var på vei til å smelte bort, så var det på langt nært bart. Dette fikk også Milliam merke når det skulle løpes på glattisen. En liten stund så det ut til at Kerosene skulle bli en wacky slapstick-komedie, men vi fikk takk og lov skjerpa oss til slutt.

Bortsett fra alt dette tant & fjas, vel å merke, så kan man vel si at filmingen i dag gikk stort sett smertefritt. Regiassistent Vetle er vel ikke udelt optimistisk når det kommer til den videre timeplanen. Ikke det at jeg tviler på at vi blir ferdige, nei, det er vel mer et spørsmål om vi stresser oss halvt ihjel eller ikke. Tiden får, nok en gang, vise.