Come on Salvador, the water's stiff

Vi skulle filme forran casa de Lone i kveld igjen, og ting tyda på at det kom til å vere smooth sailings. Tross alt, vi hadde relativt lite jobb igjen, og nå hadde vi lys og det hele. Selvfølgelig var det ikke riktig like enkelt. Smått med konsentrasjon og problemer med å få lyset riktig var nok hovedfaktoren i at ting ikke gikk helt på de berømte skinnene.

Et annet problem var at filmklassen, undertegnede i aller høyeste grad inkludert, ser ut til å ha problemer med den velkjente innestemmen. Skrål & bråk er ille nok på et vanlig filmset, men når det vanlige filmsettet er like utenfor soverommet til en slumrende liten tass, blir det stadig et større problem.

Nuvel, en får klare seg med de forhold en har. Det vil si, med mindre forholdene er "sinnsykt glatt," derav den sindige popkultur-refferansen i dagens innlegg. Spesielt lydmann Salvador hadde problemer med å holde kursen bein på isen, med sitt mildt sagt omfattende skotøy, og selv om den var på vei til å smelte bort, så var det på langt nært bart. Dette fikk også Milliam merke når det skulle løpes på glattisen. En liten stund så det ut til at Kerosene skulle bli en wacky slapstick-komedie, men vi fikk takk og lov skjerpa oss til slutt.

Bortsett fra alt dette tant & fjas, vel å merke, så kan man vel si at filmingen i dag gikk stort sett smertefritt. Regiassistent Vetle er vel ikke udelt optimistisk når det kommer til den videre timeplanen. Ikke det at jeg tviler på at vi blir ferdige, nei, det er vel mer et spørsmål om vi stresser oss halvt ihjel eller ikke. Tiden får, nok en gang, vise.